Å gå i kyrkja, er vorte noko av det viktigaste for meg, og ikkje minst noko av det kjekkaste eg gjer. Det har ikkje alltid vore slik. Eg har vore fordømande. Eg har tillagt kyrkja meiningar, som eg ikkje har hatt belegg for.
Eg var spent på korleis "den bortkomne sonen" ville verta teken i mot. Det var ingen grunn til frykt. Eg følte meg heime med ein gong. Her får eg høyre tekstar, som grip meg. Her får eg syngja. Her får eg be. Her får eg tilgjeving for syndene mine.
I dag hadde eg ein lengre samtale med presten, under kyrkjekaffien. Det var givande. Vi prata som to likeverdige - ja, er vi ikkje alle likeverdige for Gud? Er det ikkje det Jesus prøver å seie oss, gjennom Det Nye Testamentet?
I dag var det 3 barnedåpar i
Skage Kyrkje. Det var masse folk, og litt "liv" i kyrkja. Det synes eg var ekstra kjekt. Når eg sat der, og sang salmane og høyrde gudsordet, tenkte eg:
Kvar gong eg går til kyrkje, er det pålag som å bli døypt på ny. Er det ikkje fantastisk? Eigentleg treng eg ikkje gå til kyrkja heller, for å oppleve dette. Det er berre å opne hjarta sitt.
Kvar dag når du står opp, kan du verte døypt på ny.
Og lyset, som vart kveikt under dåpen, er som ei fyrlykt. Ei fyrlykt som aldri sloknar. Om du hevar blikket og opnar augene, så vil du alltid sjå fyret blinke. Du går deg nok vill, både titt og ofte, men lyset sloknar ikkje. Du har ikkje ein sjanse til å sløkkje det, men du du kan sjølvsagt snu deg vekk. Vil du eigentleg det?
Han kveikte ljoset
ljoset som
alltid brenn
det er vår
leidestjerne
på veg til himmelen
Det vil
aldri slokne
du vil alltid finn fram
om du kjem
på villspor
rekk han deg
si hand. (R.O. 6.april-2015)
Og, så må eg nok ein gong trekke fram Bob Dylan. Denne fantastiske artisten som har gitt oss så mykje. Han er, etter mi meining, ein av våre største nolevande tekstskaparar.
I dag, som fleire gonger før, er det denne teksten eg trekk fram:
I believe in you
They ask me how I feel
and if my love is real
and how I know I'll make it through.
And they, they look at me and frown
they'd like to drive me from this town,
they don't want me around
'cause I believe in you.
They show me to the door,
they say don't come back no more
'cause I don't be like they'd like me to,
and walk out on my own
a thousand miles from home
but I don't feel alone
'cause I believe in you.
I believe in you even through the tears and the laughter,
I believe in you even through we be apart.
I believe in you even on the morning after.
Oh, when the dawn is nearing
oh, when the night is disappearing
oh, this feeling is still here in my heart.
Don't let me drift too far,
keep me where you are
where I will always be renewed.
And that which you've given me today
is worth more than I could pay
and no matter what they say
I believe in you.
I believe in you when winter turns to summer,
I believe in you when white turn to black,
I believe in you even through I be outnumbered.
Oh, through the earth may shake me
oh, through my friends forsake me
oh, even that couldn't make me go back.
Don't let me change my heart,
keep me set apart
from all the plans they do pursue.
And I, I don't mind the pain
don't mind the driving rain
I know I will sustain
'cause I believe in you
Eg seier ikkje meir om denne teksten, men du kan høyre den her:
Bob Dylan - I believe in you
Her kan de sjå meg, i ein liten pause, medan eg spelar nemde sang:
Det var nokre ord, om kyrkja, Dylan og meg. Ha ein fin 2.påskedag!
Rune
